Røft og medrivende om maktbegjær

Det har vært en naturlig progresjon hva kvaliteten på spelet angår etter at Erik Schøyen for første gang fikk regiansvaret for «nye» «Sverdet» i 2009.

Årets utgave er den klart beste av de tre siste års oppsetninger. For det har blitt gjort markante dramaturgiske grep som tydeliggjør kjernen i det historiske spelet godt. Og det å la handling utspille seg – og ikke gjenfortelles – er det viktigste grepet som er gjort i denne klargjøringen. «Sverdet» har blitt en intenst og medrivende historisk actiondrama.

Humoristisk tilsnitt

Stykket har blitt noe lenger enn tidligere, og det er spesielt første del av Olavs liv – hvor hans ekteskap med svenskekongens datter Astrid inngås – regissør Erik Schøyen har valgt å vie ekstra oppmerksomhet.

Sekvensene gir korte, men effektive innblikk i hvordan dronning Astrids viljesterke karaktertrekk influerte både det storpolitiske bildet i Norden, samt det sterke og sårbare i Olavs personlighet. Kristofer Hivjus kraft og autoritet som kongen som får Bæsing-sverdet i sine hender er udiskutabel. Han erOlav Haraldsson. Og Cici Henriksen er leken, forførerisk og ertelysten som dronning Astrid idet hun gjør sine tilnærmelser til Olav. Kongen er med på leken. – Når jeg har valget mellom en vakker kvinne og et slag bruker det å være enkelt. Jeg slåss, repliserer han til hennes frieri, før han omsider mykner opp: – Det sjelden mot og skjønnhet kommer i samme båt, men denne synker snart av overlast. Disse halvcheesy replikkene er ikke akkurat hentet direkte ut fra Vera Henriksens manus, men det humoristiske tilsnittet de tilfører den til dels mørke historien kjennes forfriskende.

Styrkes av Kulåsparken

Et annet viktig «Show, don’t tell»-øyeblikk er da Olav dreper Kalv Arnessons fostersønn i Oppland. Det gjør oss bedre i stand til å forstå hvorfor forholdet mellom Olav og Kalv alltid er preget av mistenksomhet og mistillit i etterkant.

Kalv blir for øvrig ypperlig spilt av Ketil Ravneng, og det gnistrer i scenene mellom ham og Patrik Stenseth – som spiller broren Finn Arnesson. Og det er mer å glede seg over. Koreograf Belinda Braza har tilført «Sverdet» mørke, moderne og stilfulle elementer i form av danserne som understreker de indre motsetningene som river i kongen. Det også hyggelig å konstatere at bytte av arena – fra Borgarsyssel til Kulåsparken – har styrket «Sverdet». Gjermund Andresens scenografi – med sine brente vegger og speilaktige bakgrunn – er enkel og røff, og er fleksibel nok til å romme både slagscener, bryllup i Borg og mørke, intime sekvenser. Bruken av lyd benyttes klokt, og bidrar til en ekstra nerve i flere scener. Da Edmund Prest (Knut- Erik Rønne) og Biskop Grimkjel (Paal Schøyen) må føre hemmelige samtaler i et Borg styrt av danske Kong Knut, føles det aldri trygt. De raslende, ulende lydene kommer alle steds fra, og de dunkle truende tretoppene i Kulåsparken understreker paranoiafølelsen som må ha preget Olavs følgesvenner. Enkel og elegant kan også beskrive bruken av lys i den mørke Kulåsparken. Man vet aldri hva som truer i skyggene, og når Sigvat Skald (Audun Sandem) ber om å få forlate Olav Haraldssons hird, benyttes fravær av lys som et utsøkt virkemiddel. Faklene til en maktbegjærlig konge og en ydmyk skald blir eneste lyskilde, og scenen blir en god indikasjon på hva som venter Olav idet han rir mot Stiklestad.

Noen ankepunkter

Noen ankepunkter er det dog; Den nevnte klargjøringen av historien er nevnt som en styrke. Men noen ganger bikker klargjøringen over i overtydelighet. Det paradoksale som ligger i det at Olav kristner Norge ved hjelp av brutal voldsutgytelse – og sågar med et hedensk sverd – er eksempelvis et budskap som blir i overkant tydelig muntlig poengtert, spesielt av biskopen og presten. Premièreforestillingen var også delvis preget av en del lydteknisk rusk, samt noen hester som tok seg litt vel store bevegelsesfriheter.

Dette er imidlertid flisespikkeri og momenter det er mulig å rette på i de resterende oppsetningene.

Kjennes viktig

Så formes spel-opplevelsen vår også av den spesielle atmosfæren «Sverdet» spilles i disse julidagene i 2011. Et spel om brutal voldsutøvelse utført i Kristus’ navn er unektelig et selsomt tema. Men det kjennes aldri beklemmende. Tvert imot. Det kjennes vikig å være til stede i Kulåsparken. Det var gjennom ydmykhet, ikke vold, kongen til slutt ble hellig.

Og som prost Dag Mysen sa det i forkant av torsdagens premiere – «Sverdet» 2011 blir også en påminnelse om at tidene da Olav Haraldssons metoder fikk aksept, er forlengst er forbi.

Pål Vikesland, SA